”Det aller fineste lille bokeventyret”

 

tone

Tone Almhjell är norskan som fick sitt debutmanus antaget av det anrika amerikanska förlaget Penguin – läs mer i pressmeddelandet här. Boken Törnrosens nyckel har nyss utkommit både i USA och i Sverige, och fått strålande recensioner i t ex New York Journal of Books: http://www.nyjournalofbooks.com/review/twistrose-key och blivit utvald till en av de bästa böckerna under 2013:  http://www.gransnet.com/life-and-style/books/best-childrens-books-2013

Dette har vært et magisk år for meg, det skal være sikkert. Å, så mange morsomme ting jeg har fått oppleve på grunn av Törnrosens Nyckel: Se min lille historie mellom to permer for første gang og riste forundret på hodet over hvor mye klokere alt ser ut når det står på en bokside. Høre fra den første niåringen som har lest boken min, og som lurer på hva som skjer etterpå. Dra på turne fra New York til San Diego. Men den aller, aller beste bokopplevelsen hadde jeg på toget mellom Gøteborg og Oslo, og den handlet slett ikke om Törnrosens Nyckel. Den handlet om en liten gutt og en gjeng med sultne monstre.

Jeg var på vei hjem fra bokmessen i Gøteborg. Det var begynt å bli sent, og snart forsvant de kalde åkrene utenfor i mørket, slik at verden krympet inn til den opplyste togkupeen. Alt kommer så tett innpå i et tog som farer gjennom natten. Man ser menneskene så tydelig, der de leser sin bok eller finner frem sin godispose eller lener pannen mot vindusruten og ser bare seg selv.

Rett ovenfor meg satt den en liten gutt. Pappaen hans satt noen seter bortenfor, for det var fullt på toget. Gutten satt meget pent og sa ingenting. Boblejakken hans virket ny, og han beholdt den på, selv om det var varmt. Sålene på skoene hans var helt rene. Jeg skjønte at gutten akkurat hadde fått på seg disse vinterplaggene. Han hadde akkurat kommet hit til vår del av verden.

Mens de andre barna på toget fant frem sine ipader og spilte spill eller så på film, satt den lille gutten helt urørlig og stirret ned. I to timer satt han slik, og jeg tenkte på mine egne unger og hvor mye som skal til for at de sitter stille i to minutter. Hvor langt hadde denne gutten reist siden han hadde lært seg å være så tålmodig?

Jeg hadde lyst til å spørre ham hvordan det gikk. Jeg ville si at det nok skulle gå helt fint her oppe i nord, selv om ting var litt uvant nå til å begynne med. Men vi snakket ikke samme språk. Så kom jeg på at jeg hadde kjøpt en hel pose med bøker til ungene mine på bokmessen. Og en av denne var den fine «Vad äter du monster?» av Jens Peter De Pedro. Den behøver man ikke språk for å forstå. Jeg fant den frem. Etter hvert som sjømonsteret spiste fisk og himmelmonsteret gnafset skyer, lyste den lille gutten opp. Et skrotmonster som spiser bildekk! Så klart!

Vi leste boken to ganger, og siden kom pappaen hans bort og leste den tre ganger til. Da jeg sa at gutten selvfølgelig kunne beholde boken, knuget han den inntil seg som om den var det mest dyrebare i verden. En ekte skatt.

Sånn kan det være med bøker. De trekker tråder mellom mennesker som ellers ikke kan forstå hverandre, slik at vi en liten stund kan møtes i en historie, i en tegning, i et glupsk, loddent monster. Og på det viset er de sannelig dyrebare.

Detta inlägg publicerades i Bokförlag. Bokmärk permalänken.